Ja, norsk industri og næringsliv har kompetanse til utvikling av kjernekraft

Den 17. september satte Energy Transition Norway kjernekraft på agendaen for første gang. Det store spørsmålet var: Har norsk industri og næringsliv den nødvendige kompetansen til å utvikle kjernekraftprosjekter?

Bakgrunnen for seminaret er et vanlig argument mot kjernekraftutvikling i Norge: mangel på nødvendig kompetanse.

Mens Norge har vært verdensledende på olje- og gassindustri, har kjernekraft blitt sett på som en ny og ukjent teknologi.

For å få svar på spørsmålet, samlet ETN eksperter fra ulike industrier for å vurdere hvorvidt Norge kan overføre sin eksisterende kunnskap og erfaringer til kjernekraftindustrien.

Ekspertenes perspektiv

Seminaret ble moderert av Jan Moberg, teknisk redaktør i Teknisk Ukeblad.

Han startet diskusjonen med å påpeke at da Norge først startet utbyggingen av olje- og gassindustrien på 1970-tallet, var kompetansen i stor grad importert.

Likevel klarte Norge å bygge en av verdens mest avanserte og effektive energisektorer, og Moberg mener det ikke var tvil om at Norge kan gjenta denne suksessen innen kjernekraft, gitt de rette betingelsene.

Håvard Kristiansen fra Norsk Kjernekraft, som vil bygge små kjernekraftverk der kraften trengs, sa at selv om internasjonal erfaring sier at kjernekraftutviklingen tar tid – med anslag om at det kan ta mellom 10-15 år fra utredningsstart til drift – kan Norge ha sitt første kraftverk i drift innen 2035 - 2040.

Mye avhenger av offentlige beslutningsprosesser, ettersom det regulatoriske rammeverket for kjernekraft ikke er på plass i Norge.

Kristiansen argumenterte også for at Norge, med sin teknologiske dyktighet og solide erfaring med store industriprosjekter, har muligheten til å utvikle kjernekraftprosjekter, selv om mye også vil måtte læres underveis.

Kompetansen finnes – men viljen må på plass

En viktig del av diskusjonen var hvordan kompetanse fra olje- og gassindustrien kan overføres til kjernekraft.

Jan Tore Helgesen fra Halliburton snakket om direkte overføring av norsk teknologi og kompetanse, spesielt når det gjelder dyp isolasjon av radioaktivt avfall.

Norge har allerede ekspertise på avansert boring og sikkerhetsprosedyrer, noe som kan bli avgjørende for sikker lagring av radioaktivt avfall fra kjernekraft.

Bernt Sigve Aadnøy fra Universitetet i Stavanger mente også at norsk brønnkompetanse kan brukes til lagring av radioaktivt avfall.

Stefan Eking fra Kärnkraftsäkerhet och Utbildning (KSU), som utdanner personell som jobber i kjernekraftverk i Sverige, mente også at det er mangel på vilje, ikke mangel på kompetanse, som holder kjernekraft tilbake i Norge.

Sverige, som får 30-40 % av sin energimiks fra kjernekraft, har allerede bevist at kjernekraft er en trygg, pålitelig og gjennomførbar løsning for landets energibehov.

Eking la også til at avfallet fra all kjernekraftproduksjonen til Sverige får plass på et areale som tilsvarer ca. 2 fotballbaner, med patroner som er ca. 3 meter høye, og som lagres sikkert under 1,5 meter vann.

Kan kjernekraft styrke norsk industri?

Jan Emblemsvåg fra NTNU forsker på muligheten for å bruke små nukleære reaktorer på skip som han mener vil være en viktig del av Norges fremtid som maritim utslippsfri industri.

Han mente det vil være «veldig, veldig enkelt å sette disse reaktorene på flytende innstallasjoner», og påpekte at kjernekraft på denne måten kan være en viktig mulighet for å revitalisere den maritime og offshore-industrien i Norge, med null utslipp og økt energieffektivitet som nøkkelfordeler.

Dette kan gjøre kjernekraft til et strategisk verktøy for å oppnå nasjonale klimamål.

Politisk vilje avgjør fremtiden for kjernekraft i Norge

Til syvende og sist, handler kjernekraftens fremtid i Norge ikke først og fremst om teknisk kompetanse.

Norge har industrikapasitet, sikkerhetskultur, og teknologisk ekspertise til å ta del i kjernekraftutvikling, men den avgjørende faktoren er politisk vilje og regulatoriske rammer.

Mens kjernekraft nå er den mest populære energiformen i Norge – og med 51 kommuner som ønsker kjernekraftverk – kan det politiske landskapet fort endre seg.

Konklusjon

Har norsk industri og næringsliv kompetansen til å utvikle kjernekraftprosjekter? Svaret fra seminaret var et unisont ja. Teknisk og industriell kapasitet er allerede på plass, og den kompetansen Norge eventuelt mangler, kan hentes inn fra internasjonale aktører, på samme måte som vi gjorde med olje og gass.

Den store utfordringen ligger i å få på plass de nødvendige politiske og regulatoriske rammene. Når disse først er på plass, er Norge godt rustet til å ta del i en kjernekraftdrevet fremtid.